- Nacht und Nebel, se NN.
Nagell, Finn (1899—1977), offiser, sjef for Forsvarsdepartementets Etterretningskontor (FD/E) i London 1941—44, nestkommanderende i FO II 1944—45. Nagell, som både var cand.oecon og yrkesoffiser, ble kaptein i 1935 og var i 1939 sjef for Herøya og Rjukan luftvern. Høsten 1940 ble han sendt til London med oppdrag fra hjemmefronten, bl.a. med spørsmål om økonomisk hjelp. Men han fikk ikke dra hjem igjen, i stedet organiserte han FD/E.
Sommeren 1944 ble FD/E slått sammen med FO II, med Roscher Lund som sjef og Nagell som nestkommanderende. Nagell ble major i 1941 og oberst i 1945.
BN
Namsos ble gjenstand for sterk tysk bombing 20.4.1940, rett før tyskerne begynte sin fremrykning nordover fra Trondheim. Alt 14.4. var allierte styrker, briter og franskmenn gått i land. Planen var å rykke sørover mot Trondheim derfra. Bombingen ble intens, antiluftskyts manglet. 3 sivile og mange allierte soldater omkom. Til slutt lå omtrent hele byen i ruiner. Byens gamle Fogedgård fra 1800-tallet var av de få eldre bygninger som sto igjen. 2.5. ble Namsos oppgitt av de allierte.
Se også: felttoget i 1940 i Norge.
Litt.: Hafsten, B./Larstuvold, U.: Flyalarm, 1991, Rein, R.: Krigsvåren, 1990, Aavatsmark, O./Dahl, B.: Minneboka om Namsos, 1954.
NJR
Nansen, Odd (1901—73), sønn av den legendariske Fridtjof Nansen, var arktitekt i Oslo og engasjert i asylsøker- og flyktning- spørsmål før krigen. Han hadde fulgt Quislings løpebane med kritisk interesse pga. NS- propagandaens betoning av Quisling som Nansens medarbeider, og hadde en alvorlig samtale med NS-føreren sommeren 1940 i denne anledning. Han ble arrestert av tysk politi i januar 1942 som gissel mot kongevennlige demonstrasjoner. Satt på Grini til september 1943, deretter i Sachsenhausen. Hans detaljerte og omfattende dagbok som ble ført i hemmelighet under hele fangenskapet, utstyrt med uttrykksfulle tegninger ikke minst fra erfaringene fra Tyskland, ble utgitt etter frigjøringen og er en klassiker i norsk fangelitteratur fra 2. verdenskrig.
Litt.: Nansen, 0.: Fra dag til dag 1—111. 1947.
HFD
Narvik, okkupert av tyskerne tidlig om morgenen 9.4.1940, gjenerobret av de allierte 28.5. Etter at de allierte forlot Norge, rykket tyskerne inn i Narvik igjen om kvelden 8.6.1940. Som eksporthavn for jernmalm fra Kiruna i Sverige var Narvik av stor interesse for både de allierte og tyskerne etter krigsutbruddet i september 1939. Under Vinterkrigen 1939-40 hadde de allierte planer om landgang i Narvik for å opprette en base der og i Kiruna. Om morgenen 8.4. la britene miner i Vestfjorden for å hindre malmtransporten. Men dette stoppet ikke den tyske angrepsflåten på 10 jagere med general Eduard Dietls 2000 bergjegere ombord, som om morgenen 9.4. senket panserskipene Eidsvold og Norge og landsatte styrkene. Kommandanten i Narvik, oberst Konrad Sundlo, overga byen uten kamp.
Allerede dagen etter var kampen om Narvik i gang på nytt. Royal Navy ødela hele den tyske jagerstyrken, og 14.4. ble de første allierte styrkene landsatt i Harstad for å gjenerobre malmbyen. Kampene om Narvik ble harde, og de eneste i Norge hvor tyskerne var underlegne. Mot Dietls 2000 bergjegere og 2600 marinefolk fra de senkede jagerne samt forsterkninger på ca. 1000 fallskjermjegere, sto 8000—10 000 norske soldater under general Carl Gustav Fleischer og en alliert troppestyrke på 24 500 briter, franskmenn og polakker. Kampene ble vesentlig ført i fjellene, og siden bare nordmennene og Dietls elitetropper hadde ski og kunne bruke dem, ble fjellkrigen i hovedsak ett oppgjør mellom dem.
Den franske landstigningen i Bjerkvik nord for Narvik 13.5. ble en katastrofe for tettstedet, som ble jevnet med jorden, mens 14 sivile mistet livet. Men landgangen drev tyskerne opp i fjellene og gjorde gjenerobringen mulig. 28.5. angrep en norsk og to franske bataljoner Narvik fra nord, mens polske tropper rykket inn fra sør. Her, som i Bjerkvik, bidro britene med artilleristøtte fra krigsskip, foruten flystøtte av en RAF-skvadron Hurricanes fra Bardufoss. Utpå dagen var Narvik gjenerobret.
Tapet av Narvik var Hitlers første nederlag i 2. verdenskrig. Men det gikk dårlig for de allierte på kontinentet, og de hadde allerede bestemt seg for å trekke seg ut av Norge. Gjenerobringen av Narvik skulle dels dekke retretten, dels tjene som propaganda overfor den britiske befolkningen, som ellers bare fikk meldinger om nederlag.
8.6.1940 rykket tyskerne inn igjen i et nesten mennesketomt Narvik. Bortsett fra et par hundre mennesker hadde hele befolkningen på 10 000 evakuert. Kampene forårsaket store ødeleggelser i byen, særlig stor skade var gjort av et tysk bombeangrep like etter gjenerobringen. I alt ble 35 mennesker drept, 30 såret og 165 bygninger totalt rasert i Narvik.
Se også: Bjerkvik; Dietl, E.; felttoget i 1940 i Norge; Fleischer; C.G.; Sundlo, K.; Weserübung.
Litt.: Nøkleby, B.: Da krigen kom, 1940, Ytreberg, N.A.: Narviks historie, 1953—54.
BN
Narvik-planen, en i hovedsak svenskinspirert plan fra våren 1940 som gikk utpå å dele Norge i to sør for Narvik. Bakgrunnen var at kampene omkring Narvik ikke hadde utviklet seg etter tysk ønske. De tyske soldater i byen var isolerte etter sjøslag 10.4 og 13.4., og Tyskland økte presset på Sverige for å tillate gjennomfart av tropper og materiell. I begynnelsen av mai møtte den svenske industrimannen og «hobby-diplomaten» Birger Dahlerus Hermann Göring i Berlin, og foreslo at Sverige kunne sørge for en demarkasjonslinje mellom nordmenn og tyskere, slik at Dietl kunne trekke seg ut med "æren i behold" og allierte styrker forlate området. Som sikring kunne svenske tropper besette Narvik som nøytralitetsvakt. Denne planen, som Dahlerus for øvrig hadde luftet dagen før i Stockholm i et møte med J.L. Mowinckel, ville Göhring legge frem for Hitler som sikkert ville godta den. Etter hvert vant den også motvillig aksept i den svenske, britiske og norske regjering. Koht fløy til Luleå 3.6. for å møte sin svenske kollega Günther og det ble der trukket opp et konkret forslag til en demarkasjonslinje som skulle gå fra bunnen av Sørfolda til grensen, dvs, der fronten sto på dette tidspunkt. Da de allierte straks etter trakk seg ut av Nord-Norge, falt bunnen ut av planen. Tyskerne mistet interessen og tanken forble en av mange urealiserte. Narvikplanen må ses som et utspill i en ytterst kritisk tid. Sverige, og i særdeleshet utenriksminister Günther, var dens pådriver. Knapt noen andre hadde genuin interesse for den.
IK
nasjonale regjering, det offisielle navnet på Quislings regjering 1.2.1942—8.5.1945, innsatt gjennom den sk. statsakten på Akershus. Formelt besto denne statsakt i at de kommissarisk utnevnte ministre anmodet Quisling i egenskap av NS’ fører om å danne en nasjonal regjering, og at den nye regjeringssjef under tittel av ministerpresident deretter utnevnte sine ministre. Regjeringsdannelsen var bare godkjent, ikke initiert eller pålagt av tyskerne. Utskifting av statsråder, liksom de løpende forretninger, gikk også uten forhåndsgodkjennelse fra tysk side. Den nasjonale
regjering kunne således anses som et okkupasjonsstyre med langt videre fullmakter enn det kommissariske styret. Men fullmaktene var av politisk, ikke konstitusjonell art, og gikk tilbake til Hitlers løfte til Quisling sommeren 1940 om at NS skulle overta styret av
Norge så snart partiet var blitt sterkt nok, hvilket ansås oppfylt høsten 1941.
På den annen side kunne Hitlers forutsetning om at Reichskommissar skulle trekkes tilbake ikke oppfylles av hensyn til krigføringen. Konstitusjonelt forble det nærmere forhold mellom Reichskommissariat og den nasjonale regjering ikke detaljert utpenslet; det hvilte okkupasjonen igjennom på en delikat politisk balanse: intet kunne gjøres som okkupasjonsmakten virkelig satte seg
imot, men mulighetene forelå for regjeringen til å fremme selvstendige tiltak der den tyske overvåkning (Aufsichtsverwaltung) ikke uttryktelig forbød det. Den nasjonale regjering var videre i motsetning til de kommissariske statsråder av 25.9.1940, et kollegium som under forsete av ministerpresidenten avholdt regelmessige statsråd på Slottet. Etter hvert ble disse statsråd avløst av sk. ministermøter, der vedkommende minister foredro saken for ministerpresidenten direkte. Denne forente på sin side kongens og stortingets funksjon etter Grunnloven, som ble sagt å gjelde bare begrenset av de innskrenkninger i § 1 som fulgte av okkupasjonen. Disse begrensninger var det den nasjonale regjerings mål å heve ved å få gjennomført en fredsslutning med Tyskland, noe som ville tvinge okkupasjonsmakten til å anerkjenne Norges suverenitet.
Se også: kommissariske statsråder; ministerpresident; statsakten.
HFD
Nasjonalhjelpen, betegnelse på Fellesvalget for humanitært arbeid, opprettet av Administrasjonsrådet i 1940. Gjennom krigen og de første årene etter iverksatte Nasjonalhjelpen innsamlinger, ga hjelp til skadelidte. Mest betydningsfull var formidling av utenlandsk hjelp i form av bespisning og kontantbidrag. Etter frigjøringen foresto Nasjonalhjelpen en innsamling som innbrakte 103,7 mill, kr., hvorav 32,3 ble gitt dels for å avhjelpe nød, dels hjelp til selvhjelp og dels som frihetsgaver. Resten ble avsatt i Nasjonalhjelpens Fond for krigens ofre (opprettet 1947).
EH
Nasjonal Samling, se NS.
Nasjonal Samlings Kvinneorganisasjon, se NSK.
Nasjonal Samlings Ungdomsfylking, se NSUF.
nasjonalskattene ble brakt i sikkerhet i krigsårene, først og fremst i sølvgruvene i Saggrenda ved Kongsberg. Nasjonalgalleriet evakuerte sine mest verdifulle kunstverk til gruvene, i et rom på 1500 m2 flere hundre meter under bakken, med nesten konstant temperatur sommer som vinter. Edvard Munchs fresker i Aulaen i Oslo ble også lagret der. Flere museer leverte fra seg sine samlinger, og flere kirkeinteriører og orgler, deriblant Kongsberg kirkes sjeldne Gloger-orgel fra 1700-tallet, ble plassert i gruvene. Riksarkivet avleverte store mengder materiale, Universitetsbiblioteket leverte om lag 230 000 bind i sikkerhet i de ypperlige "bomberommene" i sølvverket, det utgjorde 1/5 av samlingene til Universitetet. Det ble sørget for ventilasjon og vakthold.
Litt.: Nyhus, P.: Krigsår langs Lågen, 1990.
GHj
nasjonalsosialisme, politisk ideologi utviklet av Adolf Hitler og et lite miljø rundt ham i årene etter 1. verdenskrig. Hovedlinjene ble trukket opp i boken Mein Kampf Spesielt blant motstanderne var kortformen «nazisme» vanlig.
Nasjonalsosialismen var i utgangspunktet en nasjonalistisk ideologi for tyskere, den ville oppfylle det gamle nasjonalistiske mål å samle alle tyskere og bare tyskere i én stat. Samtidig var nasjonalsosialismen rasistisk, med en spesielt fremtredende og ekstrem antisemittisme. Nasjonalsosialismen vendte seg skarpt mot liberalisme, politisk demokrati og kapitalistisk markedsøkonomi. Men like sterkt tok den avstand fra marxisme og klassekamp. Det nasjonalsosialistiske Tyskland skulle være et tett folkefellesskap, styrt av en fører i spissen for en totalitær statsmakt. Staten skulle styre og kontrollere en egen nasjonalsosialistisk planøkonomi, de tyske folkefellene skulle få arbeid, utdannelse og sosiale velferdsgoder. Alt som kunne splitte dette tette fellesskapet skulle forbys: streiker, lockouter, politiske partier og protester mot den rådende orden. Spesielt skulle det som ble oppfattet som jødisk innflytelse renses ut med hard hånd. Fra første stund hadde det vært et sterkt ekspansivt element i nasjonalsosialismen: for at det tyske folkefellesskapet skulle få utfolde seg, ville det være nødvendig å erobre og kolonisere store områder i øst. Fra 1940 av kan man også tydelig se et sterkt pangermansk element i nasjonalsosialismen. Germanske folkeslag i Nordvest-Europa skulle forenes med Tyskland i et storgermansk rike.
- Også i andre land hadde nasjonalsosialismen sine tilhengere i mellomkrigstiden. Men det ble ikke etablert noen fast internasjonal bevegelse. I en periode på 1930-tallet var det hard ideologisk rivalisering mellom den tyske nasjonalsosialismen og den italienske fascismen.
I Norge var partiet NS ikke erklært nasjonalsosialistisk i 1930-årene. Så sent som i 1938 fastslo Quisling at den overgripende betegnelsen på partiets ideologi skulle være «nasjonalisme». Enkelte NS-medlemmer som regnet seg som nasjonalsosialister, ble tidlig misfornøyd med partiet og meldte seg ut. Et alternativt, erklært nasjonalsosialistisk parti, Norges Nasjonalsocialistiske Arbeiderparti, eksisterte en kort tid tidlig på 1930-tallet. Men det ble aldri annet enn en sekt med minimal oppslutning. Etter den tyske invasjonen i 1940 kom uttrykket nasjonalsosialisme imidlertid inn i NS-språkbruken. Uttrykket ble mer og mer vanlig i NS-propagandaen fra høsten 1940 av og gjennom hele okkupasjonstiden.
Nasjbnalsosialismen led et historisk nederlag i 1945. Nürnberg-domstolen erklærte NSDAP forbrytersk. Forsøk på å gjenopplive dens ideer har så langt bare fått oppslutning i små grupper.
Se også: Hitler, A.
Litt.: Hitler, A.: Mein Kampf, 1925/26, Zitelmann, R.: Hitler, 1989, Syring, E.: Hitler. Seine politische Utopie, 1994.
ØS
nazifisering, se nyordning.
nazisme, se nasjonalsosialisme.
|
|
Alfabetisk
indeks..
Krigsleksikon startside..
Tilbake til
NorgesLexi..
|
